Abolisjonisme er ikke en utopi

Jeg får ofte høre at det er urealistisk å tro at menneskesamfunnet noen gang vil bli vegansk. Jeg får høre at fordi det fortsatt er såpass mange mennesker som ikke anerkjenner de ikke-menneskelige dyrenes egenverdi, og da ikke er villig til å slutte å bruke dem, vil vi gjøre mer for dyrene ved å gjøre bruken bedre. Dettte skriver jeg mye om, og for alle som har fulgt med på bloggen, vil det være åpenbart at jeg mener dette standpunktet er feil; Dyrevern hjelper ikke dyrene, det legitimerer videre bruk, gir folk bedre samvittighet for å bruke dyr og effektiviserer driften slik at enda flere dyr må lide. Dette er imidlertid ikke hva jeg skal skrive om i dag, når jeg skal vise hvorfor det at målet kan virke uoppnåelig ikke bør hindre oss i å jobbe for abolisjonisme:

Rett og galt
For de av oss som tror at det finnes en allmenngyldig moral, er det åpenbart at antallet som utfører en handling ikke er det som avgjør om denne handlingen er god eller ikke. Voldens tilstedeværelse i vårt samfunn er enorm - mennesker drepes hver dag, kvinner voldtas, barn slås – men de færreste mener at vi bare skal akseptere denne volden. Vi hører aldri noen som hevder at når barnemishandling er så utbredt, bør vi heller satse på å gjøre volden som rettes mot dem mer human, siden det virker urealistisk at barnemishandling vil opphøre. Det finnes ingen slike kampanjer for barn, men det florerer av de som rettes mot vår bruk av dyr.

Moral er ikke pragmatisk. Vi kan ta pragmatiske hensyn i forhold til virkemidlene vi skal bruke overfor denne volden, men ikke i den grad det går på tvers av våre verdier. Om vi anser vold rettet mot andre dyr som galt, er den like gal om det fører til litt smerte eller mye. Hvis vi ønsker å nå et samfunn hvor dyr ikke brukes, kan vi ikke bruke virkemidler som tillater bruk.

Ting tar tid
Jeg påstår på ingen måte at vårt samfunn ikke har langt igjen før det er et godt samfunn, men vi har også gjort mange framskritt. I vår rettsstat har vi drøssevis av rettigheter som mange av oss tar for gitt i det daglige, men det er ikke lenge siden disse var ikke-eksisterende og høyt etterlengtede. Jeg snakker om allmenn stemmerett som inkluderer begge kjønn, alle menneskers rett til å ikke være andres eiendom uavhengig av etnisk opprinnelse, rett til medisinsk behandling og slik fortsetter det. Disse juridiske rettighetene ble ikke innført over natta, og det vil være naivt å tro at vi skal kunne innlemme også ikke-menneskelige dyr inn i det moralske fellesskapet med det første, men historien viser oss at det at noe er tidkrevende likevel ikke gjør det umulig.

Jeg vil også understreke dette jeg har skrevet om før, at da menneskeslaveriet i sin tid ble diskutert i Amerika, var det tre standpunkt innenfor debatten: De som ville videreføre slaveriet, de som ville videreføre slaveriet men bedre slavenes vern mot unødvendig vold, og de som ville avskaffe slaveriet i sin helhet. Noe annet enn sistnevnte vil være utenkelig for de fleste av oss i dag, men i sin tid ble det framstilt som utopisk og noen ganger regelrett latterlig. I dag vil vi også fordømme vernsstandpunktet i forhold til menneskeslaveriet, til tross for at det er vernsstandpunktet flest mennesker støtter i forhold til vår bruk av dyr. Det er et tankekors.

Din tilstedeværelse er uvurderlig
Det er ingen hemmelighet at jeg trekker stor inspirasjon fra Gandhi, og et av hans (etter min mening) viktigste filosofiske bidrag reflekteres i den berømte setningen: “Du må være forandringen du ønsker å se i verden.” I dette enkle utsagnet finner vi to svært viktige elementer. Det første viser til viktigheten av den enkeltes handlinger, i at noen alltid må være den første, og at positiv endring bygger på enkeltmenneskers gode gjerninger, som så sprer seg. Dette vil jeg kalle det framtidsrettede elementet.

Det andre elementet er imidlertid rettet mot det nåværende tidspunkt; Når du står for det du tror på, og handler ut i fra grunnleggende verdier som medfølelse, ikke-vold, respekt for liv og egenverdi, representerer du selve manifestasjonen av disse verdiene i verden. I det øyeblikket viser du at alle som viser til en vegansk verden som utopisk tar feil, fordi du lever “utopien”. Ingenting som faktisk eksisterer kan være utopisk. Hver veganer står som et bevis på at endring er innen rekkevidde, fordi de allerede har gjennomgått den personlige omveltningen skeptikerne hevder er umulig.

Heltemot eller anstendighet?

Jeg husker ikke hvilket intervju det var, men jeg hørte en gang Gary Francione fortelle at han var bedt til å delta på en konferanse som het noe som Vegan Heroes. Francione fortalte at han avslo invitasjonen, fordi han ikke ville ta del i arrangementer som viser til veganere som noe mer enn mennesker som kun gjør det som er rett. Han ville ikke være med på å framstille en livsstil uten bruk av dyr som noe så vanskelig at man må være en slags helt for å få det til.

Det er mange som liker å framstille veganisme som noe ekstremt, men man hører også stadig at det framstilles som noe beundringsverdig. Det høres (og føles) som oftest mye bedre ut å vises til som en som bedriver noe beundringsverdig framfor noe ekstremt, men begge holdningene er like skadelige. Ved å framstille en livsstil uten bruk av dyr som noe som kun er for de sterkeste av mennesker, fraskriver det alle menneskers plikt til å også opptre med medfølelse og anstendighet overfor de vi bruker for å mette våre lyster. Begrepet heltemot viser til noe som går ut over det normale, ut over vanlig praksis og - i sammenhenger der vi har med lidelse å gjøre - som  en ekstraordinær medfølelse. Men om vi som samfunn da er villige til å sette medfølelse med de som lider opp sammen med heltemot, hva sier det om oss som mennesker? Hva er igjen av oss, om det å strekke ut ei hånd til våre medskapninger, kun er noe som forventes av de få?

Man kan aldri bli en helt av å unngå å gjøre det onde, man kan aldri bli en helt av å bare la være å drepe, la være å slå, la være å skille mor og barn, la være å såre. De virkelige heltene er alle de som i dag må leve alt dette, de ikke-menneskelige dyrene som brukes og skades på måter de fleste av oss aldri vil klare å ta skikkelig innover oss. Heltene er de som utstår. Der har vi motet, styrken og kraften, ikke i oss. Og vi kan gjøre feil underveis, når vi utvikler oss og åpner oss for den skaden vi som samfunn forårsaker. Vi kan falle tilbake, glippe, glemme, svikte, skuffe, være menneskelige, men vi skylder både oss selv og alle andre – både av egen art og andre - å hver dag gjøre så godt vi kan for å alltid søke mot det gode. Ikke for å høste ros og anerkjennelse, men fordi det er det som er rett. Veganisme er medfølelse i praksis. Det er en medfølelse som ikke kan erstattes med å kle seg naken for saken, eller kjøpe produkter utvinnet fra mindre mishandlede individer. Det er gjennom vår egen utvikling vi lærer å erkjenne at litt medfølelse aldri er nok, om den ikke er stor nok til å hindre oss i å kue våre medskapninger.

 

Se innlegget Spesiesisme på Kajas blogg Cogitatio, og innlegget Veganism as a Minimum Standard of Decency på bloggen Unpopular Vegan Essays.

Abolisjonistisk brosjyre på norsk

Jeg hørte rykter om at det snart ville legges ut en norsk oversettelse av Gary Franciones brosjyre om abolisjonisme for ett par uker tilbake, og nå er den endelig lagt ut. Det er Arild Tornes som har stått for oversettelsen. (Tenkte det var deg.) Les den her! 

Bør vi la være å kjøpe “kjæledyr”?

Som jeg har skrevet litt om tidligere, vokste mitt engasjement for dyrs rettigheter seg fram gjennom betraktninger om kjæledyrhold. Det var etter å ha sett hvor ille mange individer blir behandlet som gjorde at jeg etter hvert kom til å mene at vi ikke har rett til å holde andre individer fanget, og det var gjennom søken etter andre med samme syn på kjæledyrinstitusjonen jeg ble gjort oppmerksom på Gary Francione og hva dyrs rettigheter innebærer i sin ytterste konsekvens.

I kjæledyrmiljøet er det en tilsynelatende evigvarende diskusjon om en bør kjøpe syke dyr i dyrebutikk – “redde” dem – eller satse på bedring av stellet i butikkene på lang sikt ved å boikotte disse utsalgsstedene. Målet her er altså å bedre levekårene, ikke avskaffe salg av dyr. Til tross for at jeg mener det ikke er i orden å drive kjøp og salg av andre sansende individer, står overbevisningen om at ethvert menneske har plikt i å hjelpe andre i nød sterkere. Hvilket har den konsekvens at jeg vil tilsidesette prinsippet om å ikke drive handel med andre personer når det å kjøpe dem er min eneste måte å hjelpe dem på.

Det spesielle ved kjøp og salg av kjæledyr er nettopp at det er individer det handles med. Når vi boikotter ulike andre industrier som står for bruk av dyr (kjøtt-, melke-, egg-, ull- og pelsindustrien) boikotter vi produktene. Altså, vi boikotter produktene i solidaritet med de ikke-menneskelige dyrene. Når vi boikotter kjøp og salg av kjæledyr er det på sett og vis dyrene vi boikotter. Selvfølgelig, siktemålet er å senke etterspørselen, men konsekvensen blir at enkeltindivider som kunne fått et hjem og levd under omstendighetene relativt tilfredsstillende, blir mer sannsynlig tatt livet av på bakrommet.

I kjæledyrmiljøet finnes det nemlig også en del personer med den oppfatningen av at en ikke bør ta imot dyr fra omplassering, fordi det hjelper “eieren” å bli kvitt dyrene de har påtatt seg ansvaret for men som de ikke lenger har lyst til å ta vare på.  Altså, ved å ikke hjelpe til med å lette byrden for disse menneskene vil det skape en situasjon som gjør at folk tenker seg mer grundig om før de påtar seg ansvaret for dyr, og dette vil hjelpe dyr på lang sikt. Igjen finner vi denne framtidsvisjonen hvor de ikke-menneskelige dyrene som kan hjelpes her og nå ofres for det som framstår som de framtidige generasjoners vinning. Jeg trekker denne parallellen tilbake til dyrebutikkene; Kan vi boikotte dyrebutikkene når det gjelder kjøp og salg av dyr uten å også “boikotte” dyrene som befinner seg i dem akkurat nå?

Livet i gave?

Når jeg snakker om det abolisjonistiske mål, et samfunn uten bruk av dyr, får jeg alltid spørsmålet om hva skal vi gjøre med alle de domestiserte dyrene når vi ikke lenger kan gjøre nytte av dem.  Svaret på det er greit, vi skal ta vare på de som alt er født, men slutte å avle fram nye. Ofte blir dette svaret møtt med et nytt spørsmål: Er det ikke bedre å ha levd et kort og greit liv enn å aldri ha fått leve overhodet? For min del er dette på alle måter en absurd problemstilling, men jeg skal forsøke å svare på den.

Ethvert liv har en begynnelse og en slutt, noe vi alle er klar over, men til tross for at vi alle vet at vi en dag skal dø, ønsker de fleste av oss å holde oss i live så lenge som mulig. Overlevelsesinstinktet vårt er vår sterkeste drift, hvilket legekunsten er en manifestasjon av. Vi har en interesse i eget liv, og kan kjempe til døden for å beholde det, til tross for at vi vet at vi en dag må møte det uunngåelige.

Hvordan andre arter forholder seg til dette vet jeg ikke, men vi kan med rimelig stor sikkerhet si at overlevelsesinstinktet også hos dem er på plass. Som en naturlig konsekvens av selvbevissthet (en forutsetning for å være sansende) har også de ikke-menneskelige dyrene en interesse i eget liv, noe som gjerne demonstreres før slakten. De vil ikke dø. Et relativt godt og tilrettelagt liv – i den grad de faktisk får det – endrer ikke dette. De ønsker å leve.

Et svært viktig aspekt ved denne problemstillingen er nettopp det at det er en menneskeskapt og falsk problemstilling. De dyrene vi avler opp, føres inn i verden for å brukes og så drepes i relativt ung alder. Dette er en forutsetning for effektiv drift. Vi gjør dem ingen tjeneste når vi “gir” dem dette livet, fordi dette livet også er en forutsetning for at vi ved et punkt skal kunne ta det. Vi kan leve godt uten animalske produkter, og vi trenger altså ikke å avle fram noen, og dermed ikke drepe noen til dette formålet.

Her dukker riktignok spørsmålet om livet opp, er det et poeng å gi liv til så mange som mulig? Jeg vil si nei, fordi vi i tillegg til livet selv har behov som må dekkes for at dette livet skal oppleves som godt, og dette tilfredsstilles ikke innenfor dyreindustrien. Når vi alt har livet stiller det seg annerledes, men før unnfangelse, før vi som individ er så mye som en tanke, har vi ingen interesse i eget liv. Av samme grunn vil mange differensiere mellom prevensjon og abort. Det er en stor forskjell på det å ikke aktivt gå inn for å skape et liv, og det å ta et liv (eller i tilfellet med selvbestemt abort, et potensielt liv, uten at jeg her uttaler meg om de øvrige etiske problemstillingene rundt abort). Vi har ingen forpliktelser overfor ikke-unnfangede sauer, griser, kuer og kyllinger, men vi har forpliktelser overfor de som alt er her, og blant de forpliktelsene mener jeg å beskytte deres liv står høyt opp på lista. Igjen, og dette skal være klinkende klart, å føre et individ inn i livet for å bruke han eller henne er ikke en edel gjerning, det er ikke en gave.

Bildet er lånt fra FreeDigitalPhotos.net

Framtidsvisjoner – en sammenlikning

Det som i størst grad skiller abolisjonisme fra vernstanken er framtidsvisjonene, i at vi abolisjonister ser fram mot et samfunn hvor vi ikke lenger bruker andre til egne formål – noe som inkluderer både vår egen og andre arter. Vernsbevegelsen derimot ser hovedsaklig fram mot et samfunn hvor vi fortsatt bruker dyr, men på en mer ”human” måte, og her snakkes det gjerne om å reformere de industriene som står for bruk av dyr. I løpet av de siste dagene er jeg imidlertid blitt oppmerksom på en annen retning innenfor dyrevernstekning som finnes i ulike varianter innenfor miljøbevegelsen. Her presenteres kjernetrekkene innenfor denne retningen, som vi her i mangel på et bedre uttrykk kan kalle “miljømodellen”:

Måten vi bruker dyr på i dag er skadelig både for dyrene og miljøet, og vi bør satse på en levemåte hvor dyr og mennesker lever sammen og gjensidig tar nytte av hverandre. Dyrene skal leve langt friere enn i dag, med naturlig beiting, ingen tvungen reproduksjon, stor plass og ellers større valgfrihet i livet. Dyrene får medisinsk hjelp, ekstra mat og annet stell, mot at mennesket får kjøtt, egg, melk, ull m.m.

Det interessante med miljøbevegelsen er jo nettopp at den i årevis har vist til de store miljøkostandene ved kjøttspising, og kommet med en anbefaling om å kutte ned på kjøttinntaket (men ikke til å kutte det ut). Jeg merker også en større skepsis her overfor storproduksjon av kjøtt, egg og melk enn i den generelle vernsbevegelsen hvor hovedfokuset gjerne er på reformering av akkurat denne. Akkurat dette finner jeg interessant, og jeg vil ikke motsi at dyrene vi bruker antageligvis ville hatt det mye bedre i overnevnte modell enn innenfor konvensjonell – om enn reformert – produksjon. Likevel er heller ikke denne modellen i samsvar med abolisjonismens verdier og framtidsvisjon. Miljømodellen, selv om den i mye større grad tar hensyn til de gjeldene arters naturlige behov innebærer fortsatt bruk av andre til eget formål, frihetsfrarøvelse og drap. Jeg vil argumentere for at “byttehandelen” også innenfor denne modellen skjer på menneskets premisser.

Eiendomsprinsippet
En forutsetning for vår bruk av dyr er eiendomsprinsippet, at domestiserte ikke-menneskelige dyr i dag har juridisk status som eiendom og ting [1]. Det er det at de er menneskets eiendom som gjør at vi kan ta deres egg, melk, ull og liv om det passer oss slik. Det er også en nødvendig forutsetning for at vi skal kunne holde dem fanget. Jeg med flere hevder at det er etisk problematisk å eie andre sansende individer, jeg vil gå så langt som å hevde at vi rett og slett ikke kan eie andre individer, og lover som opprettholder denne praksisen representerer grove overtramp mot ethvert individs iboende verdi og autonomi.

Jeg tar imidlertid et lite forbehold her; Om det er slik at miljømodellen er uten gjerder og andre stengsler slik at dyrene selv kan velge om de i det hele tatt ønsker å leve nær og med mennesker, og det eksisterer et fullstendig fravær av øvrig tvang – som i at ingen sauer holdes fast for å klippes eller kuer for å melkes –  faller mitt argument om eiendomsprinsippet bort og vi er da innenfor en diskusjon basert på helt andre prinsipper, men fordi jeg har aldri hørt noen ytre dette standpunktet lar jeg det ligge.

Illusjonen om at dyrene skjenker oss gaver
Mitt andre problem med miljømodellen er illusjonen om at dyrene vi bruker gir oss deres melk, egg, ull og eget liv for så å bli til produkter vi kan dra nytte av. Jeg kaller det en illusjon fordi vi bedrar oss selv ved å tro at dette er noe som skjer frivillig, da hele vår samhandling med de domestiserte artene er gjennomsyret av tvang. Tvang både i form av fysisk tvangsmakt, men også den tvangen som ligger i målbevisst avl som gjør de gjeldende arter fullstendig avhengig av mennesket for sine livsnødvendigheter. Jeg vil hevde at vi har en moralsk forpliktelse til å ta vare på disse dyrene, men derfra følger ingen automatisk rett i å ta noe fra dem.

Det å ta liv
I likhet med diskursen rundt konvensjonelt vern blir det å ta noens liv heller ikke problematisert i miljømodellen. Det er klart at vi i tider har drept andre dyr i mangel på annen tilstrekkelig næring, men vi er kommet til et punkt hvor vi ikke lenger trenger å drepe for å spise og leve godt. Mitt miljøengasjement er basert på ikke-vold som ideal for min livsførsel, da både sett i forhold til andre individer, men også overfor planeten vår. Jeg stiller derfor et spørsmålstegn ved at andre med et engasjement for økologi ikke problematiserer drap ytterligere. Det gjelder også bruk av dyr forøvrig; Hvorfor insistere på å bruke andre individer når det kan unngås? Hvorfor ta liv når det kan unngås?

Konklusjon
Selv om jeg anser miljømodellen for å være bedre enn konvensjonell drift, er den likevel uforenelig med den abolisjonistiske modell hvor bruk av dyr alltid vil være et moralsk problem. Selv der hvor de ikke-menneskelige dyrene i større grad enn i dag får leve ut sine naturlige instinkter er bruk fortsatt problematisk, fordi behandling alltid er underordnet bruk.  

 

Fotnote:
1. Riktignok er lovverket for ville dyr noe annerledes, men deres liv er også til en viss grad regulert av mennesker, som gjennom blant annet jaktregler, og til tross for at de ikke regnes som eiendom som sådan har de fortsatt ingen reelle personlige juridiske rettigheter. I den grad vi har artsvern er det av hensyn til nettopp art, og ikke individ, og ei heller her kan vi snakke om rettigheter.

Bildet er lånt fra FreeDigitalPhotos.net