Abolisjonisme er ikke en utopi

Jeg får ofte høre at det er urealistisk å tro at menneskesamfunnet noen gang vil bli vegansk. Jeg får høre at fordi det fortsatt er såpass mange mennesker som ikke anerkjenner de ikke-menneskelige dyrenes egenverdi, og da ikke er villig til å slutte å bruke dem, vil vi gjøre mer for dyrene ved å gjøre bruken bedre. Dettte skriver jeg mye om, og for alle som har fulgt med på bloggen, vil det være åpenbart at jeg mener dette standpunktet er feil; Dyrevern hjelper ikke dyrene, det legitimerer videre bruk, gir folk bedre samvittighet for å bruke dyr og effektiviserer driften slik at enda flere dyr må lide. Dette er imidlertid ikke hva jeg skal skrive om i dag, når jeg skal vise hvorfor det at målet kan virke uoppnåelig ikke bør hindre oss i å jobbe for abolisjonisme:

Rett og galt
For de av oss som tror at det finnes en allmenngyldig moral, er det åpenbart at antallet som utfører en handling ikke er det som avgjør om denne handlingen er god eller ikke. Voldens tilstedeværelse i vårt samfunn er enorm - mennesker drepes hver dag, kvinner voldtas, barn slås – men de færreste mener at vi bare skal akseptere denne volden. Vi hører aldri noen som hevder at når barnemishandling er så utbredt, bør vi heller satse på å gjøre volden som rettes mot dem mer human, siden det virker urealistisk at barnemishandling vil opphøre. Det finnes ingen slike kampanjer for barn, men det florerer av de som rettes mot vår bruk av dyr.

Moral er ikke pragmatisk. Vi kan ta pragmatiske hensyn i forhold til virkemidlene vi skal bruke overfor denne volden, men ikke i den grad det går på tvers av våre verdier. Om vi anser vold rettet mot andre dyr som galt, er den like gal om det fører til litt smerte eller mye. Hvis vi ønsker å nå et samfunn hvor dyr ikke brukes, kan vi ikke bruke virkemidler som tillater bruk.

Ting tar tid
Jeg påstår på ingen måte at vårt samfunn ikke har langt igjen før det er et godt samfunn, men vi har også gjort mange framskritt. I vår rettsstat har vi drøssevis av rettigheter som mange av oss tar for gitt i det daglige, men det er ikke lenge siden disse var ikke-eksisterende og høyt etterlengtede. Jeg snakker om allmenn stemmerett som inkluderer begge kjønn, alle menneskers rett til å ikke være andres eiendom uavhengig av etnisk opprinnelse, rett til medisinsk behandling og slik fortsetter det. Disse juridiske rettighetene ble ikke innført over natta, og det vil være naivt å tro at vi skal kunne innlemme også ikke-menneskelige dyr inn i det moralske fellesskapet med det første, men historien viser oss at det at noe er tidkrevende likevel ikke gjør det umulig.

Jeg vil også understreke dette jeg har skrevet om før, at da menneskeslaveriet i sin tid ble diskutert i Amerika, var det tre standpunkt innenfor debatten: De som ville videreføre slaveriet, de som ville videreføre slaveriet men bedre slavenes vern mot unødvendig vold, og de som ville avskaffe slaveriet i sin helhet. Noe annet enn sistnevnte vil være utenkelig for de fleste av oss i dag, men i sin tid ble det framstilt som utopisk og noen ganger regelrett latterlig. I dag vil vi også fordømme vernsstandpunktet i forhold til menneskeslaveriet, til tross for at det er vernsstandpunktet flest mennesker støtter i forhold til vår bruk av dyr. Det er et tankekors.

Din tilstedeværelse er uvurderlig
Det er ingen hemmelighet at jeg trekker stor inspirasjon fra Gandhi, og et av hans (etter min mening) viktigste filosofiske bidrag reflekteres i den berømte setningen: “Du må være forandringen du ønsker å se i verden.” I dette enkle utsagnet finner vi to svært viktige elementer. Det første viser til viktigheten av den enkeltes handlinger, i at noen alltid må være den første, og at positiv endring bygger på enkeltmenneskers gode gjerninger, som så sprer seg. Dette vil jeg kalle det framtidsrettede elementet.

Det andre elementet er imidlertid rettet mot det nåværende tidspunkt; Når du står for det du tror på, og handler ut i fra grunnleggende verdier som medfølelse, ikke-vold, respekt for liv og egenverdi, representerer du selve manifestasjonen av disse verdiene i verden. I det øyeblikket viser du at alle som viser til en vegansk verden som utopisk tar feil, fordi du lever “utopien”. Ingenting som faktisk eksisterer kan være utopisk. Hver veganer står som et bevis på at endring er innen rekkevidde, fordi de allerede har gjennomgått den personlige omveltningen skeptikerne hevder er umulig.

Vanskelig vegetarianisme (igjen!)

Når jeg snakker med folk om dyrs rettigheter og vegetarianisme er mine samtalepartnere som regel ganske raske med å forklare hvorfor de ikke kan bli veganere, men til tross for at de virker å selv være overbevist om at det er rent umulig for dem å gå over til en vegansk livsstil klarer de sjelden å overbevise meg. Nå er det selvfølgelig ikke opp til meg  å bestemme over andres liv, men jeg kan komme med motsvar til deres innvendinger. I oktober i fjor tok jeg opp dette emnet, men siden jeg jo har utviklet meg litt siden den tid, vil jeg gjerne benytte anledningen til å på nytt ta for meg de vanligste grunnene for hvorfor veganisme visstnok skal være veldig kjempevanskelig:

Jeg er ikke nevneverdig glad i dyr / Jeg har andre hjertesaker
Du trenger ikke være noe særlig begeistra for andre arter for å respektere deres grunnleggende moralske rett til ikke å bli behandlet som andres eiendom, like lite som du trenger å like barn for å støtte opp under barns rettigheter. Det fine med veganisme er at det ikke nødvendigvis dreier seg om å bedrive helt nye aktiviteter, men om å ta bedre valg i hverdagen: I stedet for å spise kjøtt, egg og melk velger vi plantebaserte alternativer. I stedet for å fortsette å velge animalske fibre å kle oss i, velger vi plantefibre eller syntetiske. I stedet for å velge kosmetikk som er testet på dyr, velger vi produkter fra firmaer med en bedre dyreetisk profil. Det eneste du trenger å gjøre er å avse noen timer til å sette deg inn i kostholdsprinsippene, muligens finne fram til noen nye oppskrifter, undersøke hvilke produkter som er veganske og hvilke som ikke er det, og så er du i gang og kan vie resten av tiden din til å gjøre akkurat hva du vil – enten det er andre politiske saker, hekling eller Star Wars-maraton. Vi må alle spise og kle på oss om morgenen, så hvorfor ikke velge noe som også gjør noe godt for andre? 

Ingen av vennene mine er veggiser, og det vil bare skape dårlig stemning i forhold til familie og venner.
Det kan godt være at du vil møte negative reaksjoner på valget ditt, og noen vil kanskje kreve litt tid for å venne seg til det nye, men de vennene som er verdt å ha vil akseptere deg for at du står for det du tror på. Hvis du er nervøs for å dra på besøk til altetere, kan du gjerne spørre om du skal ta med egen mat som du eventuelt kan dele med de andre, eller om du kanskje skal komme tidlig for å hjelpe til med maten. Jeg har sett at det hjelper å være åpen og ærlig, svare på alle spørsmål, men unngå å diskutere veganisme og dyrs rettigheter ved middagsbordet.

Kjøtt, egg og melk har viktige næringsstoffer som kroppen trenger
Det er veldig mange myter rundt mat, og det er ikke mangel på de som forteller at vegetarianere må spise proteinerstatninger og hive innpå med tonnevis av piller, noe som selvfølgelig ikke er sant. Vi kan få dekket alle våre ernæringsbehov gjennom plantekost, og det viser seg faktisk at de mangelsykdommene som forekommer oftest blant veganere er akkurat de samme som forekommer hos resten av (den altetende) befolkningen. De kosttilskuddene som anbefales for veganere, er noe veldig mange flere enn plantespisere kan ha godt av å ta. Du trenger selvfølgelig å sette deg inn i vegansk ernæring, og til det kan jeg foreslå Vegansidens informasjon om næringsstoffer, Vegan Health og boka Becoming Vegan.

Jeg liker å spise variert
Samme her, og jeg har faktisk aldri spist så variert og godt som jeg gjør i dag, og slik er det også med alle de andre vegetarianerne jeg kjenner til. Når vi lukker oss for noen muligheter i matveien, vil mange av oss automatisk oppsøke nye muligheter, og slik driste oss til å prøve retter og ingredienser som ville virka veldig skummelt for oss tidligere. En diett uten egg, melk, honning og kjøtt er slettes ikke mangelfull, men hvis du er i tvil kan jeg gjerne anbefale noen kokebøker?

Mennesket er skapt for å spise kjøtt / Vi har en lang tradisjon for å spise kjøtt
Mennesket er en omnivor, hvilket vil si at kroppen vår er tilpasset mat fra både animalske og vegetabilske kilder, men det betyr ikke at vi må spise kjøtt, melk eller egg. Vi kan få alt vi trenger fra plantekilder. Jeg er ikke blant de som benekter at mennesket har spist kjøtt, og at det har vært nødvendig, men det er det ikke lenger, vi kan velge, og da mener jeg at vi må ta de valgene som volder minst smerte. Det at vi har drevet med en aktivitet lenge, betyr ikke at det nødvendigvis er positivt. Veldig mange fæle skikker er blitt forsvart ut i fra tradisjon og historie, som for eksempel menneskeslaveri og kvinnediskriminering.

Det er dyrt å spise vegetarisk
Jeg lar meg stadig overraske over hvor stor variasjon det er mellom ulike veganere når det gjelder hvor mye penger de bruker på mat, og da snakker vi om mennesker som spiser godt og variert. Jeg er blant de som bruker over gjennomsnittlig mye penger – i forhold til andre på min alder – på mat, men det gjorde jeg tidligere også, og mange andre vegetarianere forteller meg at de i dag bruker mindre penger enn da de var altetende. Det handler med andre ord om hva man gjør det til, og hvor flink en er til å planlegge innkjøp og benytte seg av tilbud. Med det sagt er gjerne erstatningsprodukter mer kostbare, men soyakjøtt er heller ikke nødvendig, og det meste er til gjengjeld rimeligere enn økologisk produsert og såkalt dyrevennlig kjøtt, egg og melk.

Jeg er altfor glad i ost til å bli veggis
Personlige matpreferanser er en lite holdbar grunn for å ikke ta andre sansende veseners lidelse på alvor. Hvis du opplever det å gi opp ost som lettere traumatisk, kan du vente med selve osten, men droppe alt det andre av animalsk opprinnelse, som du ikke har et like nært forhold til, og så ta for deg osten når du føler deg klar for det. Eventuelt kan du satse på en gradvis nedtrapping, og prøve å spise ost litt sjeldnere, eller bruke mindre av det når du så bruker det. Prøv også om soyaalternativene faller i smak. Det samme gjelder også andre animalske varer.

Jeg liker ikke grønnsaker
Med fare for å høres litt ugrei ut, så er det et problem uavhengig av om du er vegetarianer eller ikke. Det er rimelig godt veldokumentert at kroppen vår har godt av grønnsaker, frukt og bær, og det kan derfor være lurt å prøve å sette seg noen nye mål der. Enkelte steder finnes det også kurs for særdeles kresne mennesker. Nå er jeg også kresen, og man trenger ikke like alt, men om man knapt nok klarer å spise noe annet enn brød og kjøtt, da er det absolutt noe du bør prøve å endre på.

Med det sagt var jeg skeptisk til å kutte ut egg og melk fordi jeg ikke kunne fordra bønner, så jeg forstår også problemstillingen. Jeg jobba gradvis med å venne meg til smaken, og prøvde oppskrifter hvor jeg kunne kamuflere bønnene (som å purere dem i supper), og etter hvert satte jeg større og større pris på disse merkelige sakene. Vi må også huske på at smaksløkene våre endrer seg når vi går over til en ny diett, noe som hjelper bønneskeptikerne.

Jeg tåler ikke soya
Til tross for at mange vegetarianere er storforbrukere av soyaprodukter er det ikke nødvendig å verken tåle eller like soyaprodukter. Ja, det er en god kilde til proteiner, men man kan klare seg godt uten. Selvfølgelig blir utvalget av erstatningsprodukter noe begrenset, men det vil fortsatt være muligheter; Man kan bruke ris-, havre-, mandel-, eller quinoamelk i stedet for soyamelk, bruke seitan i stedet for tofu, bruke ris- eller havreis, mandelsmør, bare for å nevne noen eksempler. Erstatningsprodukter er heller ikke nødvendig, selv om mange syns det er trivelig å bruke nå og da.

Det er for dårlig utvalg på vegetarmat der jeg bor
For å spise godt trenger du grønnsaker, frukt, korn, nøtter, grønnsaksoljer og belgfrukter. Alt dette vil du finne i vanlige og beskjedne matbutikker. Naturligvis vil mange veggiser føle seg mer komfortable i litt større supermarkeder med et litt større utvalg, men alt en trenger vil være tilgjengelig selv i mindre byer. Er det ikke det, kan mye bestilles over internett, som for eksempel Kinsarvik Naturkost. Jeg har bodd i Molde, og handlet på en liten Bunnpris-butikk, og ville klart å spise godt på utvalget i denne butikken.

Jeg trenger medisiner, og de er testet på dyr.
Det er dessverre slik at alle medisiner er testet på dyr, men jeg kjenner ikke en eneste seriøs aktør som hevder at noen som er syk skal unnlate å ta medisiner. Joda, vi har vel alle hørt at Ingrid Newkirk ikke vil ta HIV-medisiner om hun skulle  bli smittet, men om hun er en seriøs aktør eller ikke kan diskuteres. Det er fortsatt veldig mye annet du kan gjøre, og bra er det.

Det er vanskelig å få tak i vegansk kosmetikk og rengjøringsmidler, og det er dyrt.
Det krever litt mer enn å bare plukke hva som helst ned fra butikkhylla, det gjør det, men spiller det så stor rolle? Er det ikke fint at ved å bruke bittelitt tid på å sette oss inn i noe, så kan vi være med på å skape endring? Jeg synes i hvert fall det. Men, hvis du er som meg, og vant til å velge det billigste, vil det koste litt mer enn før. Samtidig er det klart at om man bor på et lite sted, uten tilgang til utvalget på nettet, kan det være noe vanskeligere. Heldigvis er det rimelige kosmetikkmerket Simple vegant, og selges i de fleste dagligvareforretninger, og Vita har nylig begynt å føre serien Green People. Likevel, hvis du ikke har råd til dyrere alternativer, så har du ikke råd til det, og da fortsetter du med det du faktisk kan gjøre, og gleder deg over det.

Når det gjelder rengjøringsmidler, kan du lage mye selv, og du vil antakeligvis spare litt penger på det. Du vil også få mange nyttige tips om du spør andre veganere hva de bruker.

Jeg har ikke tid til å planlegge måltidene mine.
Hvis du har tid til å spise kjøtt, egg og melk, har du tid til å spise plantekost. Ja, du må sette av noen timer slik at du har god nok kunnskap om hva du bør få i deg, men hvem kan med hånda på hjertet fortelle meg at de ikke kan avse noen timer en ettermiddag, eller en halvtime om kvelden spredt over noen ukers tid?

Det er ikke belegg for vegetarianisme innenfor religionen min
Meg bekjent har alle de større religionene i det minste visse mindre grupperinger med vegetarianere, og selv der det er tradisjon for kjøtt er det heller få som viser til noen direkte påbud om å spise kjøtt, egg melk. De fleste av oss gjør ting som vi ikke finner belegg for innenfor eldre religiøse tekster, uten at det nødvendigvis trenger å stride med de sentrale verdiene innenfor denne religionen. Sa Jesus noe om å bruke internett kanskje?

Planter kan også føle
Det er det rimelig sterk uenighet om, men la oss si at planter faktisk er sansende, vi vil likevel måtte drepe færre planter for å fø en vegetarianer enn for å fø på en alteter, på grunn av det store næringstapet mellom leddene i næringskjeden. Det er derfor klart at uansett hvordan man vrir og vender på det volder man mindre skade med en vegansk livsstil.

Dyr spiser dyr
Nja, ikke alle, men det er egentlig ikke poenget. Forskjellen mellom et menneske og en løve er at vi faktisk har et valg, vi kan velge å ikke drepe, og likevel mette våre behov, det kan ikke Simba.

 

Hva er dine innvendinger?

“Hva med de som ikke kan?”

Et ganske vanlig argument mot abolisjonisme er at ikke alle har muligheten til å praktisere veganisme, og at jeg med mine meningsfeller dermed ikke kan omtale det som en nødvendighet for de som tar dyrs interesser på alvor. Dette argumentet er et som dukker opp særlig over internett, og jeg vil derfor snakke litt om akkurat dette. Jeg tror det er viktig å understreke at  veganisme handler om å forsøke å leve et liv uten bruk av dyr så langt det er mulig. Fordi samfunnet vårt er som det er, og fordi vi jo lever med ulike forutsetninger, vil dette medføre at noen veganere lever mindre dyrefritt enn andre, men det viktigste er at man forsøker.

Mange mennesker lever livet i fattigdom, som medfører at de ikke har like mange valgmuligheter. De kan spise det de får gjennom veledighet, eller gå sultne. Andre har jobb, men tjener ikke nok til  å kunne gjøre annet enn å ”velge” det aller billigste, uavhengig av hva akkurat dette er. Fordi jeg også anerkjenner menneskets interesse i eget liv, anerkjenner jeg disse menneskenes rett til  spise, selv om denne maten er laget av animalske ingredienser. Her mener jeg at problemet ikke er at disse menneskene ikke spiser vegetarisk, men at vi har strukturer i verdenssamfunnet som gjør at svært mange mennesker lever i fattigdom, og ikke har noen reell mulighet for å ta slike valg for seg selv.

I diskusjoner er det populært blant abolisjonismens meningsmotstandere å trekke fram disse menneskene, de som ikke har mulighet til å velge veganisme. Her vil jeg ikke bare minne om det jeg skrev ovenfor, men også understreke hvilket medium jeg har valgt for å ytre mine meninger om vår bruk av dyr: Nemlig internett! Du som nå leser min blogg er fantastisk heldig. Ikke fordi du leser akkurat mine tekster (det får da være måte på), men fordi du har alle de ressursene som er nødvendig for å lese disse:

• Du kan lese.
• Du har tid til å lese, altså til å gjøre noe annet enn å arbeide for å dekke deg og din families grunnleggende behov.
• Du har tilgang til strøm.
• Du har tilgang til en datamaskin med internett, med alle verktøyene og nye ressursene det innebærer.
• Du har økonomi til å bruke penger på internettilkobling. Om du ikke har økonomi til å være tilkoblet hjemme, lever du et sted hvor dette tilrettelegges for deg på andre steder.

Du er som sagt heldig! Du må gjerne gjøre alt du kan for å tale de mindre ressurssterke menneskers sak, men det er simpelt å bruke disse menneskenes vanskelige livsvilkår som et argument for at resten av oss ikke skal måtte ta ansvar for vår egen bruk av andre individer. Vi kan ikke bruke andre menneskers lidelse for å rettferdiggjøre den  lidelsen vi påfører de ikke-menneskelige dyrene vi bruker.

For ett par dager siden skrev jeg om veganisme som medfølelse og anstendighet, og jeg avslutter her i dag med å også understreke hvilket privilegium det er for oss å kunne leve ut denne medfølelsen. De som har ressurser til å lese denne teksten har også ressurser til å ta det første steget mot veganisme, som kun er vanskelig i den grad det gjøre til et hinder eller offer. Noen tar overgangen fra én dag til en annen, mens andre trenger mer tid, og det er helt i orden. Vi kan om vi vil.

Livet i gave?

Når jeg snakker om det abolisjonistiske mål, et samfunn uten bruk av dyr, får jeg alltid spørsmålet om hva skal vi gjøre med alle de domestiserte dyrene når vi ikke lenger kan gjøre nytte av dem.  Svaret på det er greit, vi skal ta vare på de som alt er født, men slutte å avle fram nye. Ofte blir dette svaret møtt med et nytt spørsmål: Er det ikke bedre å ha levd et kort og greit liv enn å aldri ha fått leve overhodet? For min del er dette på alle måter en absurd problemstilling, men jeg skal forsøke å svare på den.

Ethvert liv har en begynnelse og en slutt, noe vi alle er klar over, men til tross for at vi alle vet at vi en dag skal dø, ønsker de fleste av oss å holde oss i live så lenge som mulig. Overlevelsesinstinktet vårt er vår sterkeste drift, hvilket legekunsten er en manifestasjon av. Vi har en interesse i eget liv, og kan kjempe til døden for å beholde det, til tross for at vi vet at vi en dag må møte det uunngåelige.

Hvordan andre arter forholder seg til dette vet jeg ikke, men vi kan med rimelig stor sikkerhet si at overlevelsesinstinktet også hos dem er på plass. Som en naturlig konsekvens av selvbevissthet (en forutsetning for å være sansende) har også de ikke-menneskelige dyrene en interesse i eget liv, noe som gjerne demonstreres før slakten. De vil ikke dø. Et relativt godt og tilrettelagt liv – i den grad de faktisk får det – endrer ikke dette. De ønsker å leve.

Et svært viktig aspekt ved denne problemstillingen er nettopp det at det er en menneskeskapt og falsk problemstilling. De dyrene vi avler opp, føres inn i verden for å brukes og så drepes i relativt ung alder. Dette er en forutsetning for effektiv drift. Vi gjør dem ingen tjeneste når vi “gir” dem dette livet, fordi dette livet også er en forutsetning for at vi ved et punkt skal kunne ta det. Vi kan leve godt uten animalske produkter, og vi trenger altså ikke å avle fram noen, og dermed ikke drepe noen til dette formålet.

Her dukker riktignok spørsmålet om livet opp, er det et poeng å gi liv til så mange som mulig? Jeg vil si nei, fordi vi i tillegg til livet selv har behov som må dekkes for at dette livet skal oppleves som godt, og dette tilfredsstilles ikke innenfor dyreindustrien. Når vi alt har livet stiller det seg annerledes, men før unnfangelse, før vi som individ er så mye som en tanke, har vi ingen interesse i eget liv. Av samme grunn vil mange differensiere mellom prevensjon og abort. Det er en stor forskjell på det å ikke aktivt gå inn for å skape et liv, og det å ta et liv (eller i tilfellet med selvbestemt abort, et potensielt liv, uten at jeg her uttaler meg om de øvrige etiske problemstillingene rundt abort). Vi har ingen forpliktelser overfor ikke-unnfangede sauer, griser, kuer og kyllinger, men vi har forpliktelser overfor de som alt er her, og blant de forpliktelsene mener jeg å beskytte deres liv står høyt opp på lista. Igjen, og dette skal være klinkende klart, å føre et individ inn i livet for å bruke han eller henne er ikke en edel gjerning, det er ikke en gave.

Bildet er lånt fra FreeDigitalPhotos.net

Hva har du på deg om vinteren?

Noe jeg syns er litt morsomt er når ikke-veganere skal prøve å ta meg i å være mindre enn perfekt – uten at jeg har påstått at jeg er perfekt – og nå som det er vinterkulde merker jeg dette ekstra godt. Jeg har nemlig en rød dynejakke, og det skorter ikke på de som påpeker at jeg har på meg en dunjakke, og hvordan kan jeg da være veganer? Vel, min fantastisk gode, myke og varmende vinterjakke er polyester hele veien igjennom!

Jeg har riktignok beholdt alle mine ullplagg som jeg hadde fra tidligere, og har tenkt til å bruke disse til de slites ut, men jeg innrømmer at jeg stort sett velger det jeg har i ikke-animalske fibre når jeg går ut. Luer, votter og skjerf fåes i uendelige mengder av ulike fibre. I hvert fall enkelte butikker pleier å ha tykke sokker og gensere i akryl. Det er ikke lenger et problem å finne sko i “pleather”, og ellers kan man ha akryltykksokker inne i gummistøvler.

Såh!

Om negativ frihet

Jeg har tenkt mye på hvordan forsvarerne av status quo så ofte bruker disse liberale [1] verdiene i forsvar for sin diett, eller i sin kritikk av veganere; Toleranse, positiv frihet (frihet til å gjøre som en selv behager) og negativ frihet (frihet fra tvang). Svært ofte dukker dette med tvang opp, og det er ikke sjelden jeg får høre at vegetarianere forsøker å tvinge altetere vekk fra sin valgte diett. Jeg har lyst til å fordype meg litt i dette, men vil først fortelle om en hendelse jeg leste om for en god stund siden, i bloggen til en britisk ung mann [2].

Beskyldningen om tvang
Richard var ute og spiste middag med ett par gode venner samt ett par bekjente han såvidt hadde truffet før. Vennene hans var klar over at han var veganer, men de bekjente reagerte da Richard ikke bestilte kjøtt som alle de andre. Det ble utgangspunktet for en heller lang diskusjon om veganisme. Richard forklarte at han ikke ønsket å spise animalske produkter fordi han ikke så at mennesket har noen moralsk rettferdiggjørelse for å bruke dyr til eget formål – helt kort fortalt – og argumenterte så for dette. Diskusjonen hadde vart en god stund før samtlige av hans bordkamerater krasst sa at han ikke fikk lov til å tvinge dem til å avstå fra maten de ønsker å spise. Richard ble helt satt ut, og ba straks om unnskyldning for hans oppførsel, og sa han ikke hadde vært klar over at han hadde oppført seg så ille. Bordkameratene tok imot unnskyldningen, og ikke lenge etter skiltes de og gikk hjem for kvelden.

Vel hjemme begynte Richard å tenke på diskusjonen. Han hadde da ikke sagt noe om tvang, han hadde ikke hindret noen i å spise det de ville. Han hadde ikke engang kommentert maten deres. Det eneste han hadde gjort var å argumentere for sitt standpunkt, slik de andre hadde argumentert for sitt. Han så dermed at det han egentlig hadde bedt om unnskyldning for var hans bordkameraters egen usikkerhet, deres ubehag ved å bli konfrontert med et moralsyn som stridet mot deres eget. Videre i dette blogginnlegget skriver han mer om hans irritasjon over å stadig måtte forsvare seg og unnskylde seg for å være veganer, men det skal vi ikke gå videre inn på her. Det interessante for oss er at han ble beskyldt for å bruke tvang, når alt han hadde gjort var å uttrykke sine synspunkter.

Hvorfor blir slikt opplevd og beskrevet som tvang?
Jeg tror det har med synspunktenes natur å gjøre. Mens vegetarianere generelt vil si vi ikke har noen moralsk rettferdiggjørelse for å spise kjøtt – ergo vi bør ikke gjøre det – fører kjøtteterne en linje som tilsynelatende gir rom for alles personlige preferanser [3]. I dette synet blir alteterne tolerante og frihetselskende, mens veggisene blir, vel, fascister. Men dette er kun tilsynelatende, for denne positive friheten går på bekostning av ikke-menneskenes negative frihet. La oss være ærlige her, dyrene stiller seg ikke frivillig i kø for å gi av sine kroppsvæsker eller egne lemmer. Det er her vi virkelig kan snakke om tvang. Det er derfor det er så vannvittig, for slike som Richard og vegetarianere forøvrig, at vi skal beskyldes for tvang. La meg begrunne dette ytterligere:

Er det mulig for meg å tvinge kjøttetere vekk fra biffen?
Kort sagt nei, fordi tvang impliserer makt – altså tvangsmakt – noe jeg ikke har mulighet til å utøve. Det er flere former for makt: Fysisk makt, ressursmakt og makt over ideene. Vi tar dem etter tur.

Fysisk makt; De som har møtt meg vil se at mine muskler er relativt ubrukte. De tas forsåvidt i bruk når potetgullet løftes mot munnen, eller nå markeringstusjen føres mot boka, men jeg har ikke styrke til å fysisk tvinge meg på noen, eller å rive biffen fra mine medmennesker. Som pasifist blir også bruk av våpen umulig, hvilket gjør det hele enda mer utenkelig.

Dernest har vi ressursmakt. Jeg klarer meg godt i hverdagen, men som student flommer ikke akkurat pengebingen over, jeg har ingen materielle goder jeg kan presse på med. Som stort sett hjemmesittende bokorm har jeg heller ikke en status jeg kan bruke. Ei heller ingen skitne hemmeligheter som pressmiddel. Jeg kan riktignok skrive, og man kan trygt si at språk er makt, men det skal mer til enn skriveferdigheter for at det skal bli tvangsmakt ut av dette.

Ord som tvang, eller idémakt, forutsetter en kontroll over kommunikasjonen. Som veganer i Norge er jeg i et dundrende mindretall, da de som besitter lederskapet i aviser, tevekanaler, radiostasjoner, tidsskrifter og svært mange nettsteder og blogger, er kjøttspisere. Jeg tilhører dissidentene. Jeg har selvfølgelig rom for uttrykk, gjennom denne bloggen og min stemme i diskusjoner, men de som besøker bloggen eller diskuterer med meg via andre kanaler gjør dette av egen fri vilje. Det er ikke mitt perspektiv som utgjør hegemoniet i vår kultur. Av overnevnte grunner har jeg heller ingen mulighet til å presse mitt perspektiv og mine tanker på andre, og alle som noen gang har diskutert med meg har hatt en reell mulighet til å trekke seg. Med det grunnlaget blir tvang umulig.

Så vil kanskje noen protestere, og si at selv om man ikke har kontroll over informasjonen, kan man like godt overbevise andre ved hjelp av retorikk. Man kan forsøke å tvinge seg på folk uten å ha reell makt til det. Det er innlysende, men hvordan representerer veganernes argumenter et større forsøk på tvang enn de til alteterne? Hvis bruk av fornuft gjennom argumentasjon også impliserer tvang [4], vil ikke da alle som noen gang har ytret en mening ha forsøkt å utøve tvangsmakt? Igjen er vi tilbake til synspunktenes natur. Sirkelen er sluttet.

Hvorfor skrev jeg dette innlegget?
Fordi jeg håper at ingen igjen skal føle seg presset til å be om unnskyldning for at de taler for dem uten stemme.

Fotnoter:
[1] Må ikke forveksles med liberalistiske.
[2] Jeg husker dessverre ikke hvilken blogg det var, og må derfor gjenfortelle det hele med mine egne ord. Jeg vil forsøke å gjøre det så kortfattet som mulig.
[3] Derav dette stadig tilbakevendende spørsmålet om hvorfor ikke vegetarianere kan respektere kjøttspising, når de respekterer våre råkostsalater.
[4] Eller forsøk på tvang. Jeg er forøvrig uenig i at det her er snakk om tvang.