“Hva med de som ikke kan?”

Et ganske vanlig argument mot abolisjonisme er at ikke alle har muligheten til å praktisere veganisme, og at jeg med mine meningsfeller dermed ikke kan omtale det som en nødvendighet for de som tar dyrs interesser på alvor. Dette argumentet er et som dukker opp særlig over internett, og jeg vil derfor snakke litt om akkurat dette. Jeg tror det er viktig å understreke at  veganisme handler om å forsøke å leve et liv uten bruk av dyr så langt det er mulig. Fordi samfunnet vårt er som det er, og fordi vi jo lever med ulike forutsetninger, vil dette medføre at noen veganere lever mindre dyrefritt enn andre, men det viktigste er at man forsøker.

Mange mennesker lever livet i fattigdom, som medfører at de ikke har like mange valgmuligheter. De kan spise det de får gjennom veledighet, eller gå sultne. Andre har jobb, men tjener ikke nok til  å kunne gjøre annet enn å ”velge” det aller billigste, uavhengig av hva akkurat dette er. Fordi jeg også anerkjenner menneskets interesse i eget liv, anerkjenner jeg disse menneskenes rett til  spise, selv om denne maten er laget av animalske ingredienser. Her mener jeg at problemet ikke er at disse menneskene ikke spiser vegetarisk, men at vi har strukturer i verdenssamfunnet som gjør at svært mange mennesker lever i fattigdom, og ikke har noen reell mulighet for å ta slike valg for seg selv.

I diskusjoner er det populært blant abolisjonismens meningsmotstandere å trekke fram disse menneskene, de som ikke har mulighet til å velge veganisme. Her vil jeg ikke bare minne om det jeg skrev ovenfor, men også understreke hvilket medium jeg har valgt for å ytre mine meninger om vår bruk av dyr: Nemlig internett! Du som nå leser min blogg er fantastisk heldig. Ikke fordi du leser akkurat mine tekster (det får da være måte på), men fordi du har alle de ressursene som er nødvendig for å lese disse:

• Du kan lese.
• Du har tid til å lese, altså til å gjøre noe annet enn å arbeide for å dekke deg og din families grunnleggende behov.
• Du har tilgang til strøm.
• Du har tilgang til en datamaskin med internett, med alle verktøyene og nye ressursene det innebærer.
• Du har økonomi til å bruke penger på internettilkobling. Om du ikke har økonomi til å være tilkoblet hjemme, lever du et sted hvor dette tilrettelegges for deg på andre steder.

Du er som sagt heldig! Du må gjerne gjøre alt du kan for å tale de mindre ressurssterke menneskers sak, men det er simpelt å bruke disse menneskenes vanskelige livsvilkår som et argument for at resten av oss ikke skal måtte ta ansvar for vår egen bruk av andre individer. Vi kan ikke bruke andre menneskers lidelse for å rettferdiggjøre den  lidelsen vi påfører de ikke-menneskelige dyrene vi bruker.

For ett par dager siden skrev jeg om veganisme som medfølelse og anstendighet, og jeg avslutter her i dag med å også understreke hvilket privilegium det er for oss å kunne leve ut denne medfølelsen. De som har ressurser til å lese denne teksten har også ressurser til å ta det første steget mot veganisme, som kun er vanskelig i den grad det gjøre til et hinder eller offer. Noen tar overgangen fra én dag til en annen, mens andre trenger mer tid, og det er helt i orden. Vi kan om vi vil.

Heltemot eller anstendighet?

Jeg husker ikke hvilket intervju det var, men jeg hørte en gang Gary Francione fortelle at han var bedt til å delta på en konferanse som het noe som Vegan Heroes. Francione fortalte at han avslo invitasjonen, fordi han ikke ville ta del i arrangementer som viser til veganere som noe mer enn mennesker som kun gjør det som er rett. Han ville ikke være med på å framstille en livsstil uten bruk av dyr som noe så vanskelig at man må være en slags helt for å få det til.

Det er mange som liker å framstille veganisme som noe ekstremt, men man hører også stadig at det framstilles som noe beundringsverdig. Det høres (og føles) som oftest mye bedre ut å vises til som en som bedriver noe beundringsverdig framfor noe ekstremt, men begge holdningene er like skadelige. Ved å framstille en livsstil uten bruk av dyr som noe som kun er for de sterkeste av mennesker, fraskriver det alle menneskers plikt til å også opptre med medfølelse og anstendighet overfor de vi bruker for å mette våre lyster. Begrepet heltemot viser til noe som går ut over det normale, ut over vanlig praksis og - i sammenhenger der vi har med lidelse å gjøre - som  en ekstraordinær medfølelse. Men om vi som samfunn da er villige til å sette medfølelse med de som lider opp sammen med heltemot, hva sier det om oss som mennesker? Hva er igjen av oss, om det å strekke ut ei hånd til våre medskapninger, kun er noe som forventes av de få?

Man kan aldri bli en helt av å unngå å gjøre det onde, man kan aldri bli en helt av å bare la være å drepe, la være å slå, la være å skille mor og barn, la være å såre. De virkelige heltene er alle de som i dag må leve alt dette, de ikke-menneskelige dyrene som brukes og skades på måter de fleste av oss aldri vil klare å ta skikkelig innover oss. Heltene er de som utstår. Der har vi motet, styrken og kraften, ikke i oss. Og vi kan gjøre feil underveis, når vi utvikler oss og åpner oss for den skaden vi som samfunn forårsaker. Vi kan falle tilbake, glippe, glemme, svikte, skuffe, være menneskelige, men vi skylder både oss selv og alle andre – både av egen art og andre - å hver dag gjøre så godt vi kan for å alltid søke mot det gode. Ikke for å høste ros og anerkjennelse, men fordi det er det som er rett. Veganisme er medfølelse i praksis. Det er en medfølelse som ikke kan erstattes med å kle seg naken for saken, eller kjøpe produkter utvinnet fra mindre mishandlede individer. Det er gjennom vår egen utvikling vi lærer å erkjenne at litt medfølelse aldri er nok, om den ikke er stor nok til å hindre oss i å kue våre medskapninger.

 

Se innlegget Spesiesisme på Kajas blogg Cogitatio, og innlegget Veganism as a Minimum Standard of Decency på bloggen Unpopular Vegan Essays.

Om å bli sammenliknet med Hitler

De fleste av oss vegetarianere har vel måttet svare på påstanden om at Hitler var vegetarianer – noe han jo ikke var, uten at det har noe som helst med saken å gjøre – men jeg har aldri før opplevd å faktisk bli sammenliknet med selve mannen fordi jeg tror på abolisjonisme. Bemerkningen fant sted i en diskusjon omkring kjæledyrhold, den var pågått over noen dager, og flere mennesker registerte seg ved forumet nettopp for å kunne ytre en mening i akkurat denne tråden. Ikke overraskende var det kun jeg som forsvarte det abolisjonistiske standpunkt, heller ikke overraskende var det at folk ble provosert av resonnementet mitt. Vi som arbeider for dyrs rettigheter har vel alle fått beskyldningen om at vi farer med propaganda og at vi er ekstremister, men så skjedde det altså, at jeg ble sammenliknet med Hitler; Jeg fikk da forklart at det ikke var Hitler som folkemorder jeg ble sammenliknet med, men Hitler som propagandist. Og mens han som opprinnelig ytret dette trakk det tilbake, skjøt han likevel inn at  “det er ikke alltid de som argumenterer best som har rett”. Jeg er heller ikke uenig i dette, men konteksten rundt denne ytringen gjorde at setningen heller ble tolket som at dyktige retorikere (ikke at jeg nødvendigvis mener jeg er det) er farlige i seg selv. Flere støttet så opp under dette, blant annet ved at en melkebonde sa at det er “umulig å argumentere mot ekstremisme”. Han fortsatte videre med å si: “Men det er jo bra at ekstremister får lov å si hva de mener. For da kan andre gjøre opp sin egen mening, og dermed er ikke slike ting farlig lengre.”

Og det er der jeg verken vet om jeg skal le eller gråte, for her har vi 24 år gamle jenta som tror på ikke-vold, unnlater å spise kjøtt og alltid passer på hvor hun trår slik at hun ikke skal drepe insekter, og så er hun plutselig en farlig ekstremist. Det er det som er trist, når det å ta liv og utøve vold blir normalisert, og valget i å avstå fra det karakteriseres som ekstremisme – som noe folk flest må passe seg for.  Og mens da tilhørerne tar denne advarselen inn over seg, unnlater de å tenke på at kritikken rettet mot den farlige propagandisten også inneholder kløktige retoriske grep.

Livet i gave?

Når jeg snakker om det abolisjonistiske mål, et samfunn uten bruk av dyr, får jeg alltid spørsmålet om hva skal vi gjøre med alle de domestiserte dyrene når vi ikke lenger kan gjøre nytte av dem.  Svaret på det er greit, vi skal ta vare på de som alt er født, men slutte å avle fram nye. Ofte blir dette svaret møtt med et nytt spørsmål: Er det ikke bedre å ha levd et kort og greit liv enn å aldri ha fått leve overhodet? For min del er dette på alle måter en absurd problemstilling, men jeg skal forsøke å svare på den.

Ethvert liv har en begynnelse og en slutt, noe vi alle er klar over, men til tross for at vi alle vet at vi en dag skal dø, ønsker de fleste av oss å holde oss i live så lenge som mulig. Overlevelsesinstinktet vårt er vår sterkeste drift, hvilket legekunsten er en manifestasjon av. Vi har en interesse i eget liv, og kan kjempe til døden for å beholde det, til tross for at vi vet at vi en dag må møte det uunngåelige.

Hvordan andre arter forholder seg til dette vet jeg ikke, men vi kan med rimelig stor sikkerhet si at overlevelsesinstinktet også hos dem er på plass. Som en naturlig konsekvens av selvbevissthet (en forutsetning for å være sansende) har også de ikke-menneskelige dyrene en interesse i eget liv, noe som gjerne demonstreres før slakten. De vil ikke dø. Et relativt godt og tilrettelagt liv – i den grad de faktisk får det – endrer ikke dette. De ønsker å leve.

Et svært viktig aspekt ved denne problemstillingen er nettopp det at det er en menneskeskapt og falsk problemstilling. De dyrene vi avler opp, føres inn i verden for å brukes og så drepes i relativt ung alder. Dette er en forutsetning for effektiv drift. Vi gjør dem ingen tjeneste når vi “gir” dem dette livet, fordi dette livet også er en forutsetning for at vi ved et punkt skal kunne ta det. Vi kan leve godt uten animalske produkter, og vi trenger altså ikke å avle fram noen, og dermed ikke drepe noen til dette formålet.

Her dukker riktignok spørsmålet om livet opp, er det et poeng å gi liv til så mange som mulig? Jeg vil si nei, fordi vi i tillegg til livet selv har behov som må dekkes for at dette livet skal oppleves som godt, og dette tilfredsstilles ikke innenfor dyreindustrien. Når vi alt har livet stiller det seg annerledes, men før unnfangelse, før vi som individ er så mye som en tanke, har vi ingen interesse i eget liv. Av samme grunn vil mange differensiere mellom prevensjon og abort. Det er en stor forskjell på det å ikke aktivt gå inn for å skape et liv, og det å ta et liv (eller i tilfellet med selvbestemt abort, et potensielt liv, uten at jeg her uttaler meg om de øvrige etiske problemstillingene rundt abort). Vi har ingen forpliktelser overfor ikke-unnfangede sauer, griser, kuer og kyllinger, men vi har forpliktelser overfor de som alt er her, og blant de forpliktelsene mener jeg å beskytte deres liv står høyt opp på lista. Igjen, og dette skal være klinkende klart, å føre et individ inn i livet for å bruke han eller henne er ikke en edel gjerning, det er ikke en gave.

Bildet er lånt fra FreeDigitalPhotos.net

Framtidsvisjoner – en sammenlikning

Det som i størst grad skiller abolisjonisme fra vernstanken er framtidsvisjonene, i at vi abolisjonister ser fram mot et samfunn hvor vi ikke lenger bruker andre til egne formål – noe som inkluderer både vår egen og andre arter. Vernsbevegelsen derimot ser hovedsaklig fram mot et samfunn hvor vi fortsatt bruker dyr, men på en mer ”human” måte, og her snakkes det gjerne om å reformere de industriene som står for bruk av dyr. I løpet av de siste dagene er jeg imidlertid blitt oppmerksom på en annen retning innenfor dyrevernstekning som finnes i ulike varianter innenfor miljøbevegelsen. Her presenteres kjernetrekkene innenfor denne retningen, som vi her i mangel på et bedre uttrykk kan kalle “miljømodellen”:

Måten vi bruker dyr på i dag er skadelig både for dyrene og miljøet, og vi bør satse på en levemåte hvor dyr og mennesker lever sammen og gjensidig tar nytte av hverandre. Dyrene skal leve langt friere enn i dag, med naturlig beiting, ingen tvungen reproduksjon, stor plass og ellers større valgfrihet i livet. Dyrene får medisinsk hjelp, ekstra mat og annet stell, mot at mennesket får kjøtt, egg, melk, ull m.m.

Det interessante med miljøbevegelsen er jo nettopp at den i årevis har vist til de store miljøkostandene ved kjøttspising, og kommet med en anbefaling om å kutte ned på kjøttinntaket (men ikke til å kutte det ut). Jeg merker også en større skepsis her overfor storproduksjon av kjøtt, egg og melk enn i den generelle vernsbevegelsen hvor hovedfokuset gjerne er på reformering av akkurat denne. Akkurat dette finner jeg interessant, og jeg vil ikke motsi at dyrene vi bruker antageligvis ville hatt det mye bedre i overnevnte modell enn innenfor konvensjonell – om enn reformert – produksjon. Likevel er heller ikke denne modellen i samsvar med abolisjonismens verdier og framtidsvisjon. Miljømodellen, selv om den i mye større grad tar hensyn til de gjeldene arters naturlige behov innebærer fortsatt bruk av andre til eget formål, frihetsfrarøvelse og drap. Jeg vil argumentere for at “byttehandelen” også innenfor denne modellen skjer på menneskets premisser.

Eiendomsprinsippet
En forutsetning for vår bruk av dyr er eiendomsprinsippet, at domestiserte ikke-menneskelige dyr i dag har juridisk status som eiendom og ting [1]. Det er det at de er menneskets eiendom som gjør at vi kan ta deres egg, melk, ull og liv om det passer oss slik. Det er også en nødvendig forutsetning for at vi skal kunne holde dem fanget. Jeg med flere hevder at det er etisk problematisk å eie andre sansende individer, jeg vil gå så langt som å hevde at vi rett og slett ikke kan eie andre individer, og lover som opprettholder denne praksisen representerer grove overtramp mot ethvert individs iboende verdi og autonomi.

Jeg tar imidlertid et lite forbehold her; Om det er slik at miljømodellen er uten gjerder og andre stengsler slik at dyrene selv kan velge om de i det hele tatt ønsker å leve nær og med mennesker, og det eksisterer et fullstendig fravær av øvrig tvang – som i at ingen sauer holdes fast for å klippes eller kuer for å melkes –  faller mitt argument om eiendomsprinsippet bort og vi er da innenfor en diskusjon basert på helt andre prinsipper, men fordi jeg har aldri hørt noen ytre dette standpunktet lar jeg det ligge.

Illusjonen om at dyrene skjenker oss gaver
Mitt andre problem med miljømodellen er illusjonen om at dyrene vi bruker gir oss deres melk, egg, ull og eget liv for så å bli til produkter vi kan dra nytte av. Jeg kaller det en illusjon fordi vi bedrar oss selv ved å tro at dette er noe som skjer frivillig, da hele vår samhandling med de domestiserte artene er gjennomsyret av tvang. Tvang både i form av fysisk tvangsmakt, men også den tvangen som ligger i målbevisst avl som gjør de gjeldende arter fullstendig avhengig av mennesket for sine livsnødvendigheter. Jeg vil hevde at vi har en moralsk forpliktelse til å ta vare på disse dyrene, men derfra følger ingen automatisk rett i å ta noe fra dem.

Det å ta liv
I likhet med diskursen rundt konvensjonelt vern blir det å ta noens liv heller ikke problematisert i miljømodellen. Det er klart at vi i tider har drept andre dyr i mangel på annen tilstrekkelig næring, men vi er kommet til et punkt hvor vi ikke lenger trenger å drepe for å spise og leve godt. Mitt miljøengasjement er basert på ikke-vold som ideal for min livsførsel, da både sett i forhold til andre individer, men også overfor planeten vår. Jeg stiller derfor et spørsmålstegn ved at andre med et engasjement for økologi ikke problematiserer drap ytterligere. Det gjelder også bruk av dyr forøvrig; Hvorfor insistere på å bruke andre individer når det kan unngås? Hvorfor ta liv når det kan unngås?

Konklusjon
Selv om jeg anser miljømodellen for å være bedre enn konvensjonell drift, er den likevel uforenelig med den abolisjonistiske modell hvor bruk av dyr alltid vil være et moralsk problem. Selv der hvor de ikke-menneskelige dyrene i større grad enn i dag får leve ut sine naturlige instinkter er bruk fortsatt problematisk, fordi behandling alltid er underordnet bruk.  

 

Fotnote:
1. Riktignok er lovverket for ville dyr noe annerledes, men deres liv er også til en viss grad regulert av mennesker, som gjennom blant annet jaktregler, og til tross for at de ikke regnes som eiendom som sådan har de fortsatt ingen reelle personlige juridiske rettigheter. I den grad vi har artsvern er det av hensyn til nettopp art, og ikke individ, og ei heller her kan vi snakke om rettigheter.

Bildet er lånt fra FreeDigitalPhotos.net

Kjærlighetens mange ansikter

I forbindelse med saueklippingmesterskapet for en tid tilbake kunne vi lese om Kari Traas (dødelige) kjærlighet for sauer; I gårsdagens A-magasinet fikk vi høre om en forskers liknende type kjærlighet for rotter:

Man skal være usedvanlig glad i dyr for å forske på levende hjerner, det er et viktig kriterium for dem som søker jobb her. God forskning krever fornøyde rotter, så de blir kjælt med daglig, de boltrer seg i leker og har et eget rekreasjonsområde.

Kanskje det bare er meg, men jeg foretrekker at den kjærlighet som rettes mot meg ikke innebærer avlivning eller disseksjon. Forøvrig hadde det også vært en idè å ikke utstyre burene med en direkte helseskadelig innredning, sånn hvis man skal skryte på seg å la rottene “boltre seg i leker”.