Joy of Vegan Baking – igjen

For en tid tilbake kom jeg med et kort – og nokså lunkent – innlegg om kokeboka Joy of Vegan Baking av Colleen Patrick-Goudreau. Siden den tid har jeg imidlertid endret mening, og da er det kanskje på sin plass å komme med et tillegg; Jeg mener fortsatt at det er noen snåle smakskombinasjoner i enkelte oppskrifter, og man gjør godt i å kutte ned på sukkermengden som står oppført (!), men jeg har gått fra å tenke at jeg heller skulle brukt pengene mine på ei annen bok til å nesten ikke klare meg uten denne. Etter hvert som jeg ble mer kjent med tenkemåten til Colleen, og forstod hver ingrediens sin funksjon i oppskriftene, ble det enklere for meg å erstatte det jeg ønsker slik det passer meg, og slik blir boka også et godt sammenlikningsgrunnlag om en vil veganisere oppskrifter en har fra før. Jeg vil derfor anbefale denne boka til alle som ønsker å bake med veganske ingredienser.

Colleen kommer til sommeren med en ny kokebok: The Vegan Table.

Joy of Vegan Baking

Joy of Vegan Baking er en vegansk kokebok som fokuserer på søte bakverk, kjeks og kaker. Den har veldig mange oppskrifter, med tilhørende fargebilder til noen av disse. Styrken i boka ligger kanskje først og fremst i alle tipsene om hvordan en kan få vellykkede resultater på kjøkkenet – selv uten egg, melk og smør. Jeg har prøvd enkelte oppskrifter, og mens resultatet nok har vært vellykket i forhold til oppskriften, falt det ikke helt i smak. Noen smakskombinasjoner (som lønnesirup i sitronkake) ble litt for merkelig og uvant for min del.

Med pisken i hånda

I forrige innlegg skrev jeg litt om meg selv, og jeg tenkte at dette er en god anledning til å fortelle litt mer om det som fikk meg til å forstå at det ikke bare er inntak av kjøtt som innebærer lidelse, men blant annet også melk. Jeg leste veldig mye om dyrerettighetsteori over en lengre periode, og fikk god kunnskap, men det tok ennå litt tid før jeg faktisk forstod hva jeg hadde lært. Jeg hørte Francione og andre gjentatte ganger forklare hvorfor det er nødvendig å gi avkall på samtlige animalske produkter, men jeg forstod det ikke. Hodet mitt forsøkte fremdeles å komme med unnskyldninger, jeg ville ikke at dette skulle gjelde meg. Det var ikke før jeg kom til å tenke på romanfiguren Sethe at jeg endelig forstod det, og så hva melk innebærer.

Sethe er hovedpersonen i romanen Beloved (på norsk Elskede) av Toni Morrison. Inspirasjonen for romanen er Margaret Garner, en rømt slave som da hun ble oppdaget og skulle sendes tilbake drepte sin datter for å spare henne for et liv som slave. Da Garner ble stoppet hadde hun allerede rukket å skade sine andre barn. Dette ble sett på som det verst tenkelige en mor kan gjøre, men slik Morrison beskriver denne handingen i forhold til Sethe, var den et resultat av en mors kjærlighet – hun hadde opplevd det verst tenkelige som slave, døden ville beskytte hennes barn fra dette. Dette er riktignok bare begynnelen på boka, og de som er interessert kan lese litt mer om handlingsforløpet på her (wikipedia). Det er en veldig god og velskrevet bok, og har fått veldig gode kritikker siden den utkom. Det som henger igjen i meg, skjer helt i begynnelsen av handlingsforløpet.

Sethe og hennes mann har fire barn, hvor ett er nyfødt. Familien planlegger å rømme, og barna er allerede ført bort, hun har derfor ikke ammet på en stund og har brystspreng. Sethe er den siste til å skulle dra, og har derfor ingen beskyttelse når slavedriveren og hans to nevøer får tak i henne. De fornedrer henne på flere måter, men det som blir hos henne og som hun vil snakke om i åresvis etter, er at de holder henne nede og suger melk ut av brystene hennes. Hennes barns melk. Når Sethe så klarer å rømme, og løper fra dette stedet – som ironisk nok heter Sweet Home – forslått og i smerter, gjentar hun gang på gang for seg selv: “De tok melka mi, de tok melka mi, de tok mitt barns melk”. Som slave har hun opplevd de grusomste ting, men det som oppleves som det verste er at disse menneskene tok det aller helligste.

Det måtte altså et skjønnlitterært verk til før jeg virkelig så koblingen mellom menneskeslavene for 150 år siden, og de slavene vi holder i dag. Alle de mødrene som får deres barn revet fra dem, og sin melk stjålet. Jeg forstod at alle kuer og geiter i melkeproduksjonen er Sethe. Når vi i hendene våre holder et glass med melk, en skål med iskrem, en skive med ost eller en bit melkesjokolade, kunne vi like gjerne holdt en pisk.

Bilde: Thomas Satterwhite Nobles maleri Margaret Garner (også kalt The Modern Medea).

Gary Francione: Introduction to Animal Rights

En av de viktigste bøkene jeg har lest er Gary Franciones bok Introduction to Animal Rights – Your Child or the Dog? Som tittelen tilsier er dette en introduksjonsbok, som tar for seg dyrs rettigheter i et abolisjonistisk perspektiv. Forfatteren går grundig til verks, og begynner med å introdusere begrepet moralsk schizofreni. Dette er et uttrykk for hvor inkonsekvente vi er i vår tankegang når det gjelder dyr; Vi elsker noen dyr som familiemedlemmer mens vi stikker gafler i andre.

I boka ser han på alle former for utnyttelse av dyr, og redegjør hver for en hvorfor det ikke kan forsvares. Han vier et helt kapittel til dyreforsøk, fordi dette er et områdefor menneskelig utnyttelse av dyr som mange knytter nært opp mot menneskelig overlevelse og helse. I lys av dette forklarer Francione blant annet hva dyreforsøk består i, alternativer og hvorfor dyreforsøk i seg selv ikke er like effektivt og formålsmessig som vi blir fortalt, for eksempel fordi funn fra slike forsøk ofte ikke lar seg overføre til mennesker.

Francione går så videre til å presisere sin rettighetsteori, som går ut å at den eneste rettigheten dyr egentlig har behov for er retten til å ikke være andres eiendom, og at det er deres juridiske status som eiendom (eller ting) som gjør vår utnyttelse av ikke-mennesker mulig. Han forklarer så hvordan vi kan jobbe for abolisjonisme; I vårt eget liv ved å bli veganere, og overfor samfunnet med total avvisning av velferdsreformer og vern. Viktig er det selvfølgelig at han forklarer hvorfor dyrevern ikke fungerer.

Men det virkelig spennende ved boka – og som garantert vil komme til nytte i debatter – er kapittel fem, hvor han går igjennom et vidt spekter av argumenter for menneskelig utnytting av dyr, og grundig og saklig (kildehenvisningene er mange, og vil også gi inspirasjon til videre lesning) knuser dem alle. For alle som vet at de en gang i framtiden kommer til å debattere dyrs rettigheter er dette kapitlet en sann skatt! Nyttig er også Faq-en bakerst i boka, som består av 20 vanlige spørsmål med svar, men disse kan du også finne her.

Undertittelen for boka – Your Child or the Dog? – kommer av at dette er et spørsmål vi i dyrerettighetsbevegelsen blir stilt så altfor mange ganger; Hvis du står i en brennende bygning og kun kan redde én, redder du ungen din eller hunden? Francione viser hvor latterlig og irrelevant dette spørmålet er, fordi hva vi velger å gjøre i en nødsituasjon sier lite om de moralske valgene vi står overfor daglig, og det er nettopp forsvarerne av dyreutnytting som gjør ethvert spørsmål om dyr til et spørsmål om en brennende bygning – liv eller død, menneske eller dyr. Vi vet at i slike situasjoner har mennesket alltid vunnet, selv i spørsmål som overhodet ikke har med vår egen overlevelse å gjøre, som bruk av dyr for underholdning.

Francione snur på problemstillingen ved å hevde at hvis det var snakk om en baby og en gammel dame ville mange valgt babyen, uten at det betyr at vi plutselig da kunne begynne å spise de eldre eller utføre smertefulle forsøk på dem. Videre sier han at det likesågodt kunne vært et spørsmål om ett barn som er ens eget og hundre fremmede, og en hadde reddet ens eget barn, uten at de hundre andre dermed må tåle de samme grusomhetene vi utsetter dyr for. Gjennom hele boka viser Francione at det ikke er et motsetningsforhold mellom det å være for dyrs rettigheter og det å være for menneskerettigheter.