Om det å avlive et dyr 2

I følge bloggstatistikken min, kommer mange hit etter å ha søkt etter informasjon om avlivning, og det er også et tema jeg gjerne får spørsmål om ellers. Jeg tok opp problematikkenrundt avlivning i Om det å avlive et dyr, men jeg ser at det fortsatt er et par ofte  stilte spørsmål jeg ikke har besvart der.

“Er det ulovlige å ta livet av friske dyr?”
For å ta det enkle først; Mange stiller det helt enkle spørsmålet om det i Norge er ulovlig å avlive friske dyr. Det er det ikke, og gjøres hver dag. La meg si det slik, det er fordi det er lovlig å drepe friske dyr vi tillater oss å drepe dem for å bruke deres kroppsdeler til våre formål. Om dette er etisk riktig er derimot et helt annet spørsmål.

“Hvorfor er det å dø så forferdelig?”
Så til det litt mer kompliserte; I diskusjoner med mennesker som har inntatt vernsposisjonen, snakker de gjerne om at dyrene i Norge behandles bra, og avlives på en human måte. De sier så at i det perspektivet kan det knappest sies at vi skader de dyrene vi holder, og spør så om hvorfor abolisjonister skal framholde at døden er en så stor skade.

Mennesker imellom kan gjerne diskutere hvilket syn de har på døden, og hvilket perspektiv de ulike individene har bestemmes av mange faktorer, som livskvalitet, helse, religion og livssyn, erfaring med død i familie og omgangskrets og så videre. Der noen har en sterk frykt for å dø, har andre en mer avslappet holdning. Noen er avslappede kanskje fordi de tror på reinkarnasjon, og mener at det dypest sett ikke finnes noen død, mens andre kan ha en oppfatning om at de døde ikke lider – når det er slutt så er det slutt. Uavhengig av hvilken mening en har, vil de fleste være enige i at det å dø som følge av naturkatastrofe, ulykke eller sykdom, er prinsipielt svært ulikt det å få livet fratatt som følge av mord. Og vi setter dermed et skille mellom døden i seg selv, og det å framskynde døden i andre når de selv ikke ønsker å dø, som de aller fleste vil være enig i at er galt – i hvert fall når det gjelder mennesker.  Hadde vi ikke hatt denne oppfatningen, ville ikke mord vært en straffbar handling. Og da er vi inne i diskusjonen om hvorvidt det finnes noen skiller mellom mennesket og andre dyr som etisk sett tillater at vi påfører andre arter en skade som både fordømmes og straffes hardt om den påføres et menneske, men dette kan vi heller komme tilbake til ved en senere anledning – igjen.

Så kommer vi til dette med å dø i seg selv. Som jeg forklarte i blogginnlegget  Om det å avlive et dyr, har alle sansende vesener en interesse i eget liv. Her har vi selvfølgelig unntak, noen kan være så nedbrutt psykisk eller fysisk at de viser klare tegn på at de ønsker å dø, men for de fleste av dyrene er ikke dette tilfellet, noe den altfor tydelige kampen for livet under slakteprosessen viser. Og da kan jeg spørre, hvis det å dø – eller i det minste tanken om det – ikke oppleves som “så forferdelig” av de dyrene vi dreper, hvorfor kjemper de da så hardt for å leve? Her vil noen si at ikke-menneskelige dyr kjemper for livet instinktivt, uten å reflektere over om det som møter dem er ille eller ikke. Til det vil jeg svare at vi for det første ikke vet nok om hvordan andre arter tenker til å med sikkerhet kunne si at de ikke har begrep om døden og hva den innebærer, og for det andre stiller jeg spørsmålstegn ved om instinktbaserte handlinger nødvendigvis alltid trenger å være mindreverdige de som grunnes i fornuft? Vi omtaler tross alt ikke morsinstinktet som noe negativt, eller noe som kun tilhører det noen vil kalle for “enklere vesener”.

Så da spør jeg, hvorfor er det ikke forferdelig å drepe noen når det kan unngås?